19/02/2026
VI SA VI BLE.
Og så… skal vi flytte likevel.
Livet blir til mens man går, var det visst noen som sa
For noen uker siden skrev vi at vi ikke skulle selge.
At vi bare trengte å gjøre ting på en annen måte.
At vi ville bli.
Og så kom budet.
Rett etter.
På takst.
Vi stod i det. Vred og vendte.
Kjente på slitenheten.
På mønsteret vi har havnet i – hvor vi bare jobber og jobber.
Og så sa vi ja.
Det føles litt som å motsi seg selv offentlig.
En slags øvelse i ydmykhet.
Men det er sant:
Vi elsker å grave i jorden.
Vi elsker å få ting til å gro.
Vi elsker dette stedet.
Og kanskje nettopp derfor skal noen andre få fortsette her nå.
En familie tar over i juli.
De vil dyrke videre.
Kattene våre blir igjen her de elsker å være
Det gjør godt.
Vi vet ikke helt hva som skjer videre med oss.
Vi søker jobber.
Ser på hus.
Det må være mulig å dyrke. Alltid mulig å dyrke.
Så hvis noen der ute har en gård, et sted, et prosjekt, en jobb, en idé, et eventyr –
og tenker at vi kunne passe inn –
så er vi åpne.
Vi kan dyrke.
Vi kan bygge.
Vi kan arrangere.
Vi kan skape liv på et sted.
Vi trenger bare litt mer luft i systemet enn sist.
Vi er takknemlige for alle dere som heiet da vi sa vi skulle bli.
Det betydde mer enn dere aner.
Og dere må gjerne heie nå også – selv om kursen ble en annen.
Våren kommer uansett.
Og nye frø spirer.
Bare et annet sted.
Foto: Tomm Pentz Pedersen
