15/12/2025
"Dei seinare åra har mange peika på at ein berekraftig jordbrukspolitikk bør setja jordressursane og dei biologiske og menneskelege ressursane i heile landet i sentrum for politikken. Det argumenterast med at meir og betre bruk av gardane sine ressursar kan få positive verknadar både for sosial, økonomisk og økologisk berekraft. Småbrukarmåten å driva på representerer nettopp ein slik praksis."
Strålende innspill fra Hr. Fuglestad, og nå et - som vanlig - litt for altomfavnende frustrasjonsrop fra meg:
Vi har snakket om bærekraft siden 80-tallet, men beveger oss stadig raskere vekk fra målet. Det er åpenbart for alle som klarer å tenke lenger enn til neste valg, og som verdsetter andre ting enn vekst, at nåværende kurs bærer galt avsted. For meg har dette vært innlysende siden jeg var barn. Jeg ville som 11-åring aller helst flytte til morsgården på Bjorli, og hoppe av det racet jeg ikke ville ta del i lenger. For det stadige jaget etter mer, større og flere av alt mulig passet meg ikke da, og gjør det fremdeles ikke. Jeg har alltid verdsatt gjenbruk og arvede ting, funnet glede i nøysomhet og ro i det enkle. Det antrekket som gir meg mest glede, er når jeg i speilet på vei ut av døren ser at genseren er strikket av mamma, buksen arvet av én venninne og t-skjorten av en annen. Kåpen runder straks 30 år, og fôret er nettopp byttet, av mamma.
Til syvende og sist handler det om våre verdier, og om hvordan våre valg gjenspeiler disse. Verdsetter du mangfold, valgmuligheter, matberedskap, fellesskap, et rikt kulturliv og ikke minst et bærekraftig, robust samfunn der dine barn og barnebarn kan leve gode liv? Da trenger vi å opprettholde et levende samfunn, ute på gaten i byene, i de små butikkene, i de små bygdene, og på de små gårdene. Vil vi ha liv på bygda, mangfold i butikkene og folk i gatene, så må vi støtte opp om det gjennom de små valgene vi tar hver dag. Vi må etterspørre mangfoldet i dagligvarehandelen, handle direkte fra bonden, kjøpe gavene i fysiske butikker, bruke kulturtilbudene der de fremdeles finnes. Veldig mange av oss har råd til å betale noen kroner ekstra for det vi trenger, kanskje ved å droppe å kjøpe så mye av det vi ikke trenger. Det handler ofte bare om å ikke la seg fortrylle og bedøve av alt som glitrer og lokker på skjermene, for så å klikke hjem søppel som har reist kloden rundt, samtidig som vi følger med på tv-serier som er laget spesielt slik at du kan følge handlingen samtidig som du scroller videre på kapitalist-orgelet i hånda.
Lykken finnes ikke i ting, og aller minst alene med telefonen foran ansiktet. Den er heller ikke konstant, eller egentlig noe mål i seg selv. Lykken er noe man finner på veien gjennom livet, i møte med andre mennesker, i øyeblikk av mestring når man har løst et av problemene som stadig dukker opp, i plutselig følelse av fellesskap og samhold. Og det samfunnet som vi er på vei mot i rekordfart gjør ingen lykkelige, selv ikke de som tjener mest på at vi sitter foran skjermen og betaler oss ut av alt ubehag mens vi venter på neste pakke fra Temu eller matkasse med nesten ferdiglaget mat. Men det gjør dem ustyrtelig rike, og våre tilværelser fattige og innholdsløse, sentrert rundt ting som snart mister sin g***s og etterlater følelsesmessige tomrom og intellektuell sult.
Å driva småbruk på gamlemåten høyrest kanskje ikkje så radikalt ut, men det er i ferd med å bli ei motstandshandling.
