Årsaka til mitt arbeid med norsk finulla sau er at bestemora mi, Bjørg S. Deinboll, importerte den første merino væren fra Portugal, kryssa den med tautersau i 1947 og senere med kjøttmerino fra Tyskland. Siden fulgte Elsa Sunde Olsen opp med import av semin (import av fersk sæd til inseminering) fra Tyskland på begynnelsen av 70 talet. Fra disse sauene til min import av semin fra New Zealand i 20
01 var det ingen fornying av merino blod. Jeg importerte to blodlinjer. En er en tradisjonell merino type fra Benmore Avlstasjon. Den er storvokst med mye fin ull og litt hudfolder, men ikke ektrem slik som de fineste merino sauene er kjent for. Handyra har horn. Den andre er South African Meat Merino (samm) som er importert fra New Zealand til Kvam. Denne har som den Tyske Kjøttmerino litt grovere ull og handyra er kollete. De er nesten så store som norsk kvitsau men er fastere i musklaturen, har høge bakben, god kjøttfylde og lett lamming. Et type som er fin til kryssingsavl. I mellomtida var det en balansegang av inneavl og innblanding av norsk sau, mest spel og suffolk. Men et prinsipp har vært fast og det er vektlegging av ullkvalitet. Jeg tar aldri værer med grovere ullkvalitet enn 28 my, helst under 25 my. I år viser resultatene med de nye avllinjene i flokken: stor framgang på både ullsida og kjøttsida. Kjøttet er magert, ullvektene har økt mye og ullprøvene viste gode resulteter. Jeg har nå stor glede av å få en så stor flokk med så god ull
2006: Første merinokryssnigsvær som er kåra på mange år tilhørende Bertil og Bjørg Grinde. Den vart kåra som best. Så jeg er spent på resultatene i framtida med denne gutten. Resultatene ser nå ut til at dyra skårer høgt også på kjøtt og ikke bare på ull. Jeg er svert glad for at avlarbeidet mitt begyner å gi så gode resultater. I 2011 importert vi Dohne Merino semin fra Uardry i Australia. Vi fikk gode resultater med 55 friske lam født i april 2012. Dohneull er lengre enn hva vi har nå, og vi venter på ullanalyse for å få vite mer.
