19/08/2026
Tusen takk for et helt overveldende engasjement rundt Klara ❤️
Da jeg skrev innlegget om henne, hadde jeg aldri forestilt meg at det skulle nå så mange. Det har kommet flere hundre kommentarer, masse delinger og utrolig mange varme ord. Vi har også fått mange gode og gjennomtenkte råd fra bønder og andre som har erfaring med melkekyr, og det setter vi veldig stor pris på.
Og ja – vi er fortsatt veldig, veldig glade i Klara. Hun er ei helt spesiell kvige. Hun kommer når vi roper, tusler etter oss, elsker kos og har et fantastisk gemytt. Det er nettopp derfor dette ikke er noen enkel avgjørelse.
Men jeg har også lyst til å forklare litt om den andre siden av det å være bonde.
Mange skriver: «Bare behold henne ❤️ Hun trenger jo ikke få kalv eller produsere melk. La henne bare gå der og være selskapsku.»
Jeg forstår veldig godt hvor den tanken kommer fra. Men en gård fungerer dessverre ikke helt slik.
Se for deg en liten bedrift som vurderer å ta inn en ny medarbeider. Først må bedriften bygge om lokalene for å få plass. Det må kjøpes inn utstyr, og det kommer løpende kostnader hver eneste måned. Men så bestemmer man samtidig at den nye medarbeideren aldri behøver å bidra til driften eller inntektene. Det kan sikkert gå en stund – men i en liten bedrift må noen til slutt betale regningen.
Slik er det også på en liten gård.
En ku trenger plass i fjøset, vinterfôr, beite, strø, veterinær ved behov, tilsyn og arbeid – hver eneste dag, året rundt. Vi har heller ikke ubegrenset areal eller plass i fjøset. Når vi vurderer om vi kan beholde Klara, må vi derfor spørre oss om gården faktisk har ressursgrunnlag til det.
Det betyr ikke at vi ser på dyra våre som «produksjonsenheter». De som kjenner oss, vet hvor høyt vi elsker dyra våre og hvor mye tid vi bruker på dem. Men vi lever heller ikke av å ha dyr som hobby. Dette er arbeidet vårt, og gården må ha en økonomi som gjør at vi kan fortsette å gi dyra våre det livet vi mener de fortjener.
Noen har også reagert sterkt på at slakt i det hele tatt var ett av alternativene.
Jeg forstår at det kan være vondt å tenke på når man har blitt glad i et bestemt dyr. Det er vondt for oss også. Samtidig er slakt en naturlig del av gårdsdriften vår og av det å produsere mat. Hver høst sender vi lam til slakt, og vi spiser og selger kjøtt fra dyr som er født og oppvokst her hos oss.
For oss handler god dyrevelferd ikke om at ingen dyr noen gang skal dø. Det handler om at de skal ha et godt liv mens de lever – med plass, mat, artsfrender, frisk luft, omsorg og trygghet – og at også den siste dagen skal foregå så skånsomt som mulig.
Men når det gjelder Klara, har vi nå tatt én beslutning: Hun skal ikke slaktes. ❤️
Engasjementet og alle innspillene de siste dagene har gjort at vi har tenkt enda grundigere gjennom dette. Vi har også fått flere henvendelser fra andre bønder som gjerne vil kjøpe Klara dersom vi kommer fram til at vi ikke har mulighet til å beholde henne selv.
Det betyr utrolig mye for oss. For da vet vi at hvis hun ikke skal bli her på gården, finnes det gode alternativer hvor hun kan få fortsette livet sitt et annet sted.
Så nå står vi egentlig igjen med to muligheter: Enten finner vi en måte å få det til slik at Klara kan bli hos oss, eller så finner vi et godt hjem til henne hos noen andre.
Og til dere som til og med har foreslått spleis for å hjelpe oss med fôr eller nødvendige tilpasninger i fjøset: Det er nesten vanskelig å finne ord for hvor rørt jeg blir av en slik omtanke. ❤️
Vi skal fortsatt tenke oss godt om. Ikke bare med hjertet, og ikke bare med kalkulatoren – men med begge deler.
Men én ting vet vi nå:
Klara skal få leve videre – enten her hos oss eller på en annen gård. ❤️🐄
