13/02/2026
Lactococcus lactis
Bakteriar har sjeldan norske namn, så da lyt vi bruke latin. Denne bakterien er ein “vanleg” mjølkesyrebakterie. Han lagar mjølkesyre når han veks i mjølka, eller i noko anna med sukker i. Bakterien veks godt i romtemperatur, og er såleis viktig i dei tradisjonelle mjølkeprodukta i Nord-Europa.
Før kunnskapen om bakteriar var utbreidd, måtte ein berre lat mjølka stå litt halvlunka og håpe at denne bakterien ville trivast. Som oftast gjekk det bra.
For å vera sikker på at syrninga fører mjølka vår i rett retning, kjøper vi frysetørka kultur med denne bakterien i blanding med andre mjølkesyrebakteriar og tilset i fersk mjølk, og det er starten på alle mjølkeprodukta vi lagar. (Bortsett frå yoghurten, som er syrna med nokre andre, heilt spesielle mjøølkesyrebakteriar.)
I surmjølk gjev syra oss den syrlege smaken, den litt tjukke konsistensen, og mjølka blir mykje meir haldbar når ho er syrna. Det same gjeld rømme, som berre er syrna fløte. I ost er syrninga avgjerande både for konsistens, smaksutvikling og haldbarheit.
Bakteriar er finurlege vesen: Det finst ein variant av Lc. lactis som lagar eit stoff som heiter diacetyl, og litt karbondioksidgass. Gassen kan lage små hol i ost, og du kan kjenne han som prikking på tunga i surmjølka. Diacetylsmaken er vanskeleg å skildre, men han er det viktigaste aromastoffet i ferske mjølkeprodukt, ikkje minst i rømme og smør. 🌟🌟🌟