22/07/2026
Denne må du lese. Om alle disse problemhestene, godt vi har så mye utstyr å putte på dem for å få bukt med alle problemene! Eller..? Hvem er egentlig problemet?
En meget god refleksjon av ei meget klok dame. Måtte alle hester ha eiere som tenker som deg, Trine Bøhnsdalen ❤️
Jeg kommer litt tidlig, så vi står inne i stallen og prater før timen skal begynne. Hesten hennes står i boksen og spiser høy med avslappet kroppsspråk. Hun er en kunnskapsrik, empatisk og nysgjerrig hesteeier som bare vil lære enda mer for å forstå hesten sin bedre, og jeg har fått æren av å formidle noen tanker som kanskje kan bidra på denne reisen hennes.
Jeg hører på det hun forteller om seg og hesten. Samtidig gjør jeg alt jeg kan for å blokkere ute de andre inntrykkene i stallen. For det er ettermiddag, og rushtrafikken er i full gang.
Bak meg står en hest kryssbundet på stallgangen mens den tygger i luften og skraper med frambeinet. En dame kommer ut av en dør og brøler «kutt ut!!» så det ljomer i hele stallen. Det tar ytterligere et par sekunder før hun er borte hos hesten, men da klapser hun til den på skulderen så hesten fryser til.
Damen fortsetter med børstingen mens hesten begynner å bevege seg. Den tygger i luften så jeg hører tennene treffe hverandre. Så pisker den med halen. I en brøkdel av et sekund legges ørene flatt bakover. Damen brummer dypt, og så stivner hesten til igjen. Høyner hodet. Spenner musklene rundt mulen. Slutter å blunke. Men den står helt stille, og den skraper ingenting lenger, så damen virker fornøyd. Det er bare en ørliten rykning i halen til hesten nå, hver gang børsten gres gjennom pelsen øverst ved manken. Det ser ikke damen ut til å legge merke til.
Jeg prøver å stenge det ute alt sammen, for timen jeg skal ha, er med hesten til den unge jenta ved siden av meg.
Likevel klarer jeg ikke å unngå å legge merke til hesten i boksen lenger inn i stallgangen, den som står og vever fram og tilbake bak boksdøren sin, den eneste med stengt boksluke, uten å ense verken lyder eller bevegelser rundt seg. Og den andre hesten som står bundet opp i stallgangen, som kaster gjentatte ganger på hodet så det rasler i kjettingene på hver side. For tredje gang gjør den fra seg. Det er bare noen få ruker hver gang, løse, så de flyter ut over stallgangen.
Stallen er full av hester som viser atferder som inneholder mye informasjon. Om hestenes assosiasjoner, erfaringer og aktiveringsnivå. Mange av hestene virker å ha et langt høyere aktiveringsnivå enn det som er normalt for en trygg og balansert hest i hverdagsmiljøet sitt, men det ser ikke ut til at noen legger merke til dette. Som om atferdene hestene viser er blitt så normaliserte – så hverdagslige å se – at de går helt under radaren.
Hadde noen av oss sett et familiemedlem i husstanden vår vise tilsvarende type atferd bare ved å gå ut på kjøkkenet hjemme, så tror jeg vi ville reagert, alle sammen.
Men i mange hestemiljø er stressatferder hos hester så normalisert, så hverdagslige, så til stede i all interaksjon med mennesker – at dersom man bare ferdes i miljøer der slik atferd er å se overalt, hele tiden – så er det ikke rart at man ikke lenger reagerer på det.
Når hjernen vår erfarer ting gjentatte ganger i et miljø uten at den opplever dette som viktig, skjer en gradvis tilvenning til denne sansepåvirkningen. Uansett hva det er. Også selv om det kanskje ikke er normalt. Hjernen er tross alt den delen av kroppen vår som bruker mest energi på sakene den driver med, så det gir mening at den må filtrere hva den skal bruke kruttet på.
Denne gradvise tilvenningen til noe skjer ofte helt uten at vi merker det selv, og sørger for at hjernens kapasitet kan benyttes på viktigere formål. Sånn bygger også hjernen opp en referanse for hva som er «normalt» å se i miljøene vi ofte ferdes i. Og sånn kan synet av stressatferd hos hester i deres egne hjemmeomgivelser gradvis bli normalisert.
For min hjerne derimot, så er det å oppleve slik atferd hos hest rundt meg en sansepåvirkning som straks aktiverer hele nervesystemet. Pulsen min øker og sansene skjerpes, helt uten at jeg kan kontrollere det. Kroppen min er på vakt, som om noe er som det ikke skal være i omgivelsene mine. Den unaturlig høye aktiveringen i samtlige av hestene rundt meg i stallen påvirker hele kroppen min, for dette er ikke atferder jeg er tilvent å se hos hester i hverdagsmiljøet sitt.
Likevel er det faktisk forståelig at mennesker som bare ferdes i miljøer hvor sånn atferd er å se hele tiden, ikke reagerer. Hjernen deres har mest sannsynlig filtrert det som så vanlig at det ikke kan være viktig. Det er ofte ikke noe noen bevisst velger å overse. Det er sanseinntrykk hjernen etter hvert har lært å oppfatte som en normal del av omgivelsene.
Dette forsøker jeg å huske på hver gang jeg undrer meg over hvorfor andre ikke ser det som jeg selv kanskje synes er åpenbart.
Til slutt tar vi med oss den fine, lille hoppa til jenta ved siden av meg ut av stallen, til der det er plass og frisk luft og ingen andre mennesker. Hoppa er rolig og tillitsfull, og har en eier som ser henne, leser henne og tilrettelegger som best hun kan. Vi prater om ulike tilpasninger i et miljø som helt klart er krevende for dem begge. Jeg er så imponert over tiltakene jenta allerede har gjort, med de midlene hun har til rådighet og over den tilstedeværelsen hun har rundt hesten sin. Det er en heldig hoppe, vil jeg si. Og et godt eksempel på at vi gjør så godt vi kan, i det miljøet vi er, med de midlene vi har.
Vi har en kjempefin time, og når den er over, spør hesteeieren meg om jeg vil være med inn i stallen igjen, ta en kopp kaffe. Det er som om en alarm går av og jeg kjenner hvordan nervesystemet skrur seg på igjen. Pulsen øker. Musklene strammer seg.
Så jeg smiler og takker for tilbudet, men sier jeg har en hund i bilen som må luftes. Og det har jeg jo. Så jeg går til bilen, henter ham ut og så går vi en liten tur i skogholtet bak stallen i stedet.
📸 (Om bildet: Dette bildet tok jeg en tidlig morgen av en flokk mustanger i et villhestreservat i USA, mens de holdt på med sine hverdagslige sysler og atferder i sitt hjemmemiljø.)
